Steg 6: Ansatte adopterer legitimering
Steg 6: Ansatte adopterer legitimering
Kjennetegn
På samme måte som foreldrene kan la seg forlede av overbevisende legitimering, kan også ansatte i barnehage og skole gjøre det. De sosiale strukturene som ligger til grunn for mobbeatferd, utdeling av roller og sosiale hierarkier er ikke synlig for øyet. Heller ikke de proaktive mekanismene som ligger til grunn for mobbeatferd.
Det som er synlig, er den utsattes reaksjoner. En tilleggsbelastning kan ofte være at man må reagere og stanse den utsattes reaksjoner i de tilfeller hvor de er fysiske i form av slag og spark, verbale i form av skjellsord, eller på annen måte av en slik karakter at de må stanses. Den utsatte kan ha reagert med atferd vi «forstår» at de andre reagerer på, samtidig som vi opplever det vanskelig å forstå den utsattes reaksjoner. Vi ser reaksjonen isolert fra helheten, og reagerer med korrigering, og forstår ikke foranledningen til reaksjonen.
Følelsene spiller en hovedrolle for atferd
Når barn og unge blir utsatt for mobbeatferd, er det sterke følelser i sving. Følelsene spiller en hovedrolle for atferd, men er ikke like synlig som atferd. Barn som blir utsatt for mobbeatferd, kan oppleve å ikke mestre den sosiale arenaen. Dette kan føre til en beskyttelsestrang. Denne beskyttelsestrangen kan medfører beskyttelsesatferd som sinne, sammen med mindreverdighetsfølelser som skam.
Følelser er viktige igangsettere og drivere til atferd, og påvirker hvordan vi navigerer og handler. Barn som utsettes for mobbeatferd herjes ofte av vonde og vanskelige følelser, som viser seg som atferd som det kan være både vanskelig å forstå og å håndtere, også for de profesjonelle voksne. Vi risikerer å sette merkelapper på barna, som blir til selvoppfyllende profetier, og som bidrar til en negativ spiral for barnet. Barnet trenger varme, anerkjennelse og forståelse, men møtes av det motsatte.
Denne mekanismen kan føre til at ansatte i barnehage og skole feiltolker og adopterer legitimering av mobbeatferd rettet mot et barn. Vi forstår ikke det utsatte barnets atferd, men forstår de andre barnas reaksjoner på det. I denne sammenhengen kan vi noen ganger høre voksne for eksempel uttale:
- «Hen gjør dårlige valg».
- «Hen har nok litt skyld i dette selv.»
- «Hen må bare skjerpe seg!».
Ansatte adopterer legitimeringen av mobbeatferd
Når også ansatte adopterer legitimeringen av mobbeatferd rettet mot et barn, har vi en svært alvorlig utvikling og situasjon for barnet som er utsatt. Ansatte som adopterer legitimering av mobbeatferd, er i risiko for å selv ta del i mobbeatferden eller bidra med handlinger som direkte eller indirekte fremmer barnas mobbeatferd. Slike handlinger kan være:
Man plasserer ansvaret for å ordne opp på barna
Som en del av oppveksten skal barn og unge blant annet lære seg å møte motstand, hevde seg selv, håndtere uenigheter og konflikter. Det er viktig at vi lar barna øve seg og utvikle ferdigheter de trenger til voksenlivet. Når det gjelder mobbing eller andre krenkelser, er det en annen sak. Da er det de profesjonelle voksne som har ansvar for å løse dette, i samarbeid med den det gjelder og foreldrene.6 Ansvaret for å løse en slik sak skal aldri plasseres hos barna. En del av rollen som profesjonell voksen er å følge med, avdekke, stanse, håndtere og følge opp mobbing og andre krenkelser. Om vi plasserer ansvaret for å ordne opp hos barna, oppfyller vi ikke den profesjonelle voksenrollen, og vi oppfyller ikke kravene i Barnehageloven og Opplæringsloven. Å innta en passiv holdning, hvor man plasserer ansvaret for å ordne opp hos barna, muliggjør man at mobbeatferd kan få fortsette og videreutvikle seg.
Oppfyller ikke følge med-plikten tilstrekkelig
En del av forpliktelsene som følger av Barnehageloven og Opplæringsloven er følge med-plikten.7 En del av denne plikten innebærer å utvikle et kompetent blikk, som gjør dem i stand til å kjenne igjen mobbing og andre krenkelser. En annen del av denne plikten innebærer å være til stede i barnas lek og aktiviteter, for å kunne oppdage mobbing og andre krenkelser.8 Følge med-plikten er streng, og innebærer en plikt for den enkelte til å være årvåken og aktivt observere hvordan barna har det og opptrer i samspill.9 Bryter man med følge med-plikten, bryter man med rollen som profesjonell voksen og kravene i Opplæringsloven og Barnehageloven, og man muliggjør at mobbeatferd får fortsette og videreutvikle seg.
Den voksne mangler/ bruker ikke det kompetente blikket/ det kompetente blikket er sløvet
Det kompetente blikket innebærer at hver enkelt ansatt har nødvendig kunnskap om mobbing og krenkelser, årsaken til mobbing og krenkelser, samt hvordan dette kan se ut.10 Den ansatte må være i stand til å kjenne igjen når mobbing og krenkelser skjer. Den ansatte må også vite når, hvor og hvordan man skal bruke det kompetente blikket. Det kompetente blikket henger tett sammen med følge med-plikten, og er en forutsetning for å oppfylle kravene i Opplæringsloven § 9 A-4 og Barnehageloven §42. Voksne som mangler det kompetente blikket er ikke tilstrekkelig i stand til å kjenne igjen krenkelser og mobbing, og er derfor ikke i stand til å stanse det.
En faktor som er tett beslektet med et manglende eller sløvet kompetent blikk, er når evnen til å ta den profesjonelle voksenrollen blir sliten eller sløvet.
Oppfyller ikke undersøkelsesplikten tilstrekkeli
Dersom en ansatt i skolen eller barnehagen får mistanke om, eller kjennskap til, at et barn ikke har det trygt og godt, skal saken snarest undersøkes. Det skal være lav terskel for å gjøre undersøkelser, og undersøkelser skal gjennomføres både på grunnlag av egne observasjoner gjennom følge med-plikten, og om man får et varsel om at et barn ikke har det trygt og godt. Alle saker der barnet varsler selv, skal følges opp med undersøkelser, for å sikre at man oppfyller tiltaksplikten.11 Tiltaksplikten krever at man setter inn tiltak når barnets subjektive opplevelse er at det ikke har det trygt og godt i sin barnehage eller skole. For barnehagebarn gjelder dette også når foreldrene varsler på vegne av barna. Undersøker man ikke saken tilstrekkelig når man har mistanke eller kjennskap til at et barn ikke har det trygt og godt, risikerer man å ikke være i stand til å sette inn egnede tiltak, og man oppfyller ikke kravene i loven. Man muliggjør at mobbing og andre krenkelser ikke blir oppdaget og tatt tak i tilstrekkelig og til riktig tid.
Bagatelliseringsfella
Som en del av pliktene knyttet til arbeidet for trygge og gode barnehage- og skolemiljø, ligger det en plikt om å anerkjenne, erkjenne og respektere barnas subjektive opplevelse av sitt barnehage- eller skolemiljø.12 Barna skal ikke opplever at det blir stilt spørsmål til opplevelsene de uttrykker, eller at de blir bagatellisert.13 Dette gjelder for både barn som sier i fra og barn som gir nonverbale signaler om at noe ikke er greit. På tross av denne tydelige plikten i loven, kan barn og foreldre oppleve utsagn som:
- «Det må du tåle».
- «Jeg ser jo selv at du er i lek i alle friminutt».
- «Gutter er gutter».
- «Slik er det i denne alderen».
- «Den saken er vi jo ferdig med og har ordnet opp i».
Beskrivelser av barnas egne opplevelser av sitt barnehage- eller skolemiljø er en av de viktigste informasjonskanalene til hvordan miljøet i barnegruppa oppleves. Bagatelliserer vi barnas opplevelser, istedenfor å lytte, anerkjenne, erkjenne og respektere, er vi ute av stand til å utføre aktivitetsplikten. Vi risikerer å overse viktig informasjon om forhold som vi er forpliktet til å undersøke og ta tak i.
Bortforklaringsfella
Bortforklaringsfella er i slekt med bagatelliseringsfella, og innebærer at man gjør det motsatte av å lytte, anerkjenne, erkjenne og respektere. Man begynner å forklare hvordan man mener ting henger sammen. Når man begynner å forklare, istedenfor å lytte og anerkjenne, kan det oppfattes som at man ikke erkjenner og respekterer barnets opplevelser. Forklaringene kan oppfattes som bortforklaringer.
«Kjenner til familien»-fella
«Kjenner til familien»-fella er tett beslektet med bortforklaringsfella og bagatlliseringsfella. Det innebærer at man i utgangspunktet har en negativ innstilling til barnet, med bakgrunn i kjennskap til andre søsken og foreldre. Man forklarer atferd og følelsesuttrykk med «forhold i det hjemmet/ i den familien» og overser barnets subjektive og egne opplevelse av sitt barnehage- eller skolemiljø.
Oppfyller ikke tiltaksplikten tilstrekkelig
Når vi får kjennskap til at et barn ikke har det trygt og godt i vår barnehage eller skole, utløses en tiltaksplikt. Vi har plikt til å sette inn egnede tiltak for å rette opp i situasjonen og sørge for at barnet igjen har det trygt og godt. Egnede tiltak betyr tiltak som er til barnets beste og som ivaretar barnets interesser best mulig. I denne sammenhengen er det viktig at barnet blir hørt. Tiltakene skal kunne begrunnes faglig og ta utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap, prinsipper og verdier. Tiltakene må være tilpasset den konkrete saken og settes i sammenheng med undersøkelsene som er gjort. Tiltaksplikten henger tett sammen med kravet om kontinuerlig evaluering. De tiltakene vi setter inn skal virke, og løse problemstillingen innen rimelig kort tid. Dersom det viser seg at tiltakene ikke fungerer etter hensikten, og situasjonen ikke blir bedre, må vi sette inn andre og mer intensive tiltak. Dersom vi ikke oppfyller tiltaksplikten tilstrekkelig og aktivt gjennomfører tiltak, evalueringer og justeringer inntil problemstillingen er løst, oppfyller vi ikke kravene i loven, og vi legger til rette for at situasjonen får fortsette og eventuelt videreutvikle seg.
Oppfyller ikke aktivitetsplikten tilstrekkelig
Aktivitetsplikten innebærer fem delplikter:
- Følge med-plikten
- Gripe inn-plikten
- Varsle-plikten
- Undersøkelsesplikten
- Tiltaksplikten
Aktivitetsplikten er en av grunnpilarene i arbeidet med å sikre at alle barn har et trygt og godt barnehage- eller skolemiljø, som fremmer helse trivsel og læring. Formålet er å handle raskt og riktig når en eler ikke har det trygt og godt. Om man ikke kjenner til, forstår eller av andre grunner ikke er i stand til å oppfylle aktivitetsplikten, oppfyller man ikke sin rolle som profesjonell voksen, og man tar ikke det ansvaret man er pålagt for å sikre at alle barn har et trygt og godt barnehage- eller skolemiljø, som fremmer helse trivsel og læring.
Negativt barnesyn/ holdningsproblemer
For å oppfylle vårt ansvar i den profesjonelle voksenrollen, stilles det en rekke krav til oss. Vi skal være i stand til å bygge trygge og gode relasjoner. Vi skal se det enkelte barnet, tolerere og anerkjenne ulikheter og ulike behov og like alle barna. Vi skal vokse med dem, veilede dem og ha omsorg for dem. Vi skal lytte til deres opplevelser, anerkjenne og erkjenne dem, og respektere dem. Disse kravene er verdiladd og lar seg ikke oppfylle uten et positivt barnesyn. Har vi negative holdninger eller oppfatninger av enkeltbarn, eller barn generelt, kan dette hemme vår utøvelse av en profesjonell voksenrolle. Det kan føre til at vi bagatelliserer, bortforklarer, unnlater å følge opp aktivitetsplikten og ikke ser hva som ligger bak barnas atferd. Det kan føre til at vi har større risiko for å delta i legitimering av mobbeatferd. Om vi ikke har et positivt barnesyn, må vi lære det!
Utsagn som kan avsløre et negativt barnesyn kan være:
- «Litt må han tåle»
- «Ikke rart hun ikke har venner, hun er jo så gretten!»
- «Dette er da ikke så alvorlig»
- «Hun er veldig utspekulert»
- «Han har nok litt skyld i dette selv»
- «Han vil bare løpe rundt og ødelegge andre barns lek»
- «Har ikke tid.»
- «Barn bør lære å ordne opp selv.»
- «Det blir bare verre om man blander seg inn.»
- «Det går nok over.»
- «Det virker jo ikke så veldig alvorlig/ det sitter ikke så dypt.»
- «Rollene byttes på, det gjelder jo alle.»
- «Nytter ikke hva vi gjør, så lenge foreldrene holder på sånn.»
Har vi holdninger som dette, virker det hemmende på vår evne til å lytte, anerkjenne, erkjenne og respektere barna.
Den ansatte krenker barnet og deltar i mobbeatferd
En ansatt med negativt barnesyn eller dårlige holdninger er i risiko for å selv ta del i krenkelser eller mobbeatferd rettet mot barnet. Slike krenkelser kan komme av manglende forståelse for barnets atferd- og følelsesutrykk. Barn som har usynlige sår, som gjør at sterke følelser herjer med dem, er ofte vanskelig å forstå. Det kan være vanskelig å reagere riktig ovenfor dem, når vi ikke forstår. Vi risikerer å sette merkelapper på disse barna, som an skade dem og føre til selvoppfyllende profetier. Vi kan oppfatte dem som provoserende, umulige, håpløse, frekke, late, ødeleggende, sinte, unnvikende, saboterende, plagsomme, skremmende, forvirrende eller ustabile, og legge ansvaret for atferden på dem, uten hensyn til de bakenforliggende årsakene. Vi kan med mål om grensesetting gå i den fella hvor vi gir gjentatt tilsnakk, som serveres med negative følelser. Barnet oppfatter kritikk og kjeft, og føler seg krenket. Som voksen, har vi stor påvirkningskraft på barna. Vår atferd og behandling av elever, reflekterer våre holdninger til disse barna. Det plukkes opp av barna, som kan adopterer dem og gjøre dem til sine egne. Våre egne undersøkelser ved vår egen skole, viser at elever som fikk mye negativ tilsnakk på de tidlige alderstrinnene 1. – 4. trinn, enda ble oppfattet som bråkete og brysomme i klasserommet av flere klassekamerater på de eldste trinnene, selv om det ikke lengre var tilfelle. Mobbeatferd rettet mot barnet utført av den ansatte kan være både direkte og indirekte. Som ansatt i barnehage og skole står vi ofte i en maktposisjon ovenfor barnet, og har stor påvirkningskraft på barna og barnemiljøet. Å delta i mobbeatferd mot et barn, enten direkte eller indirekte, innebærer et grovt tillitsbrudd i rollen som profesjonell voksen og omsorgsgiver, og må sees i sammenheng med at den som krenker og deltar i mobbeatferd er forventet å forhindre og forebygge at krenkelser og mobbing skal skje.