I dette temaet får du kunnskap om og forståelse for betydningen av å bygge et trygt og godt idrettsmiljø

Vi vet at for svært mange barn og unge så er behovet for tilhørighet en av de  viktigste grunnene til å begynne med idrett. 

«Å oppleve fellesskap og føle seg inkludert er et grunnleggende behov, og viktig for barn og unges utvikling, læring og trivsel.»

Det motsatte av å høre til i et fellesskap er det vi kaller utenforskap. Opplevelsen av utenforskap kan oppleves på mange forskjellige måter. Det kan f.eks. være opplevelsen av å være annerledes, ikke god eller flink nok eller at det ikke betyr noe om du kommer eller ikke. 

Når vi vet hvor viktig det er å oppleve tilhørighet i et fellesskap så er opplevelsen av utenforskap tilsvarende vanskelig. Det er faktisk så vanskelig å oppleve utenforskap at når vi sjekker hva som skjer i hjernen når man opplever å bli holdt utenfor, så kan vi se at hjernen reagerer på samme måte som om man blir utsatt for slag, spark eller vold. 

Forståelse av grønne fellesskap

Trygghet

For det første handler trygghet om å ikke bli utsatt for slag, spark, mobbing og krenkelser. At man føler seg fysisk og psykisk trygg. Men det handler også om at man kjenner dem som er der, at man vet hva slags regler som gjelder og hva som forventes av meg. 

Forutsigbarhet

Forutsigbarhet handler om at jeg vet hva som forventes av meg, at jeg vet hva som skal skje, at jeg vet hvilke rammer vi skal være innenfor. At noe er forutsigbart henger tett sammen med opplevelse av trygghet. Forutsigbarhet sett fra et trener-/voksenståsted kan kjennetegnes ved for eksempel:

• Den enkelte utøver vet hva som skjer når man kommer til trenings-/konkurransearenaen
• Det er kjente regler og rutiner rundt oppstart av trening og konkurranser
• Det er kjent hvilke konsekvenser brudd på regler har og at de blir gjennomført

Forutsigbarhet betyr at jeg vet at jeg er velkommen. 

Tilhørighet

Tilhørighet betyr at jeg får lov til å bety noe i gruppa. Jeg får lov til å bidra. Det betyr noe om jeg kommer eller ikke. Det er gjensidighet i relasjonene i gruppa. I Omnimodellen for idretten er vi tydelige på at vi bruker begrepet tilhørighet og ikke begrepet inkludering.

Her er et eksempel på hvorfor vi velger å bruke begrepet tilhørighet og ikke inkludering:

Det var en jente som ga en veldig god historie på det å være inkludert, men ikke føle tilhørighet. I fotballaget er det lagt opp til at når treninga starter stiller spillerne seg i en ring på 5-8 stykker og sentrer til hverandre inntil alle er kommet og treninga starter. Jenta går bort til treneren og sier at hun føler seg så utenfor. Jeg føler meg så alene. Jeg føler at jeg ikke får være med. Jeg får ikke lov til å være lamme de andre. Treneren sier at alle får jo være med. Og så sa hun, ja, men det er ikke det jeg mener. Ja, men gå bare og still deg i ringen lamme de andre, og så sentrer du sånn som alle de andre. Hun var jo inkludert, og hun var også tilsynelatende velkommen. Men så tok hun det steget videre, og sa at det er sånn at når jeg kommer inn i ringen, så er det ingen som snakker til meg. Og hvis jeg prøver å si noe, så er det ingen heller som svarer, eller som bryr seg. De nikker kanskje litt, men jeg står liksom bare der. Og det var det hun mente. Hun var inkludert, men hun følte seg samtidig utenfor. Hun sa det at om jeg er med eller ikke, det spiller jo ikke noen rolle for de andre. Og det hun satt ord på i den lille historien, det var opplevelsen av tilhørighet som manglet. Og opplevelsen av tilhørighet henger jo tett sammen med de andre, forutsigbarhet og trygghet. 

Når vi opplever tilhørighet føler vi oss trygge. Når vi opplever tilhørighet får vi også oppfylt neste grunnleggende behov, som er opplevelsen av mening. 

Mening

Mening handler om at det vi holder på med gir mening. Det betyr at vi skaper noe, får til noe, produserer noe, eller at noen blir glad for å se deg. Vi må kanskje tenke litt større rundt dette med mening. Kanskje er det en dag man mangler litt motivasjon, er litt sliten, kanskje har litt gnagsår. Da gir det kanskje ikke mye mening å komme på trening, og ihvertfall hvis ingen bryr seg om du kommer eller ikke. Mening kan rett og slett bare være å føle seg som en del av fellesskapet. Og dette henger igjen sammen med neste punkt, som er mestring. 

Mestring

Opplevelsen av å mestre det som forventes av deg. Vi kan se på mestring både idrettslig og  sosialt. Å mestre vennskapsrelasjoner, mestre å være en lagspiller, eller mestre å ta den plassen og det rommet du trenger, men også mestre de øvelsene som gis på treninga. Hvis jeg ikke opplever mestring er det stor sjanse for heller ikke å oppleve mening. Hvis jeg mangler mening og mestring så skjer det gjerne også noe med opplevelsen av tilhørighet. Så alt henger sammen. Hvis jeg opplever å mestre, så er jeg også trygg.  Hvis jeg er trygg så har det med stor sannsynlighet noe med forutsigbarhet å gjøre. Disse elementene henger tett sammen. 

Forskjellighet

I et grønt fellesskap må det være plass til forskjellighet. Vi har ulike historier, ulike familier, ulike talenter, ulike interesser, og ulik motivasjon for idrettsdeltagelse. Hvis jeg får tilhøre et fellesskap med plass til forskjellighet, så kan jeg kjenne at jeg er god nok sånn som jeg er. Jeg kan komme og være den jeg er.  

Rom til å ta egne valg

Det siste momentet er at det i et grønt fellesskap må være rom til å ta egne valgAt jeg kan ta valg basert på det jeg tror på, det jeg står for, at jeg ikke føler meg tvungen til å late som om jeg er noen andre. At min stemme også teller. 

Når vi får oppfylt alle disse grunnleggende behovene, så skjer det noe inni oss. Da trenger vi ikke å søke etter dem. Vi trenger ikke å være urolig for at det mangler noe. Det gir rom for å prøve, rom for å feile, rom for å være romslig og raus mot andre. Vi får ikke behov for å henge ut noen andre, eller baksnakke eller peke ut. Får vi disse behovene fylt er det også den viktigste motgiften mobbing, krenkelser og utenforskap. I slike grønne fellesskap frigjøres masse kapasitet til å heie på hverandre og også skape bedre resultater både individuelt og kollektivt.

Forståelse av røde fellesskap

Men hva er det som skjer når vi får røde fellesskap? 

Faktorene som ble beskrevet under grønne fellesskap kan selvfølgelig variere i kvalitet. Blir kvaliteten for lav på flere av faktorene beskrevet under det grønne fellesskapet er faren stor for at fellesskapet glir over til å bli et rødt fellesskap. 

Når fellesskapet produserer utenforskap

For det første vet vi at det er det røde fellesskapet som produserer utenforskap. Det virker kanskje litt rart, men bare at noen opplever et fellesskap kan gjøre at andre står på utsida. 

Et eksempel kan være hvis man har en gjeng med venninner som går på turn sammen, de går i klasse sammen, de bor i samme gate, de har et tett fellesskap seg imellom. Hvis de tar det med seg inn på treninga og ikke får hjelp til å se at de ikke kan være eksklusive for hverandre på idrettsarenaen gir det stor fare for at noen andre er på utsida. 

Har man mange sånne små fellesskap som henger tett sammen, så øker sannsynligheten for at enkelte er utenfor. Det kan da se ut som alle har noen å være sammen med, men faren er stor for at det internt i de små fellesskapene er sterke bindinger som hindrer andre å komme inn. Hvem som får komme inn i slike fellesskap styres ofte av gruppa selv og det blir opp til barna/de unge å avgjøre hvem som er god nok for akkurat den gruppa.

Frykten for å falle utenfor / Oss og de andre

Som beskrevet tidligere er behovet for å tilhøre et fellesskap en sterk drivkraft. De aller fleste mennesker har denne drivkraften. Redselen for å bli utstøtt eller bli holdt utenfor fellesskapet er smertefull. Denne frykten kan gjøre at hvis jeg føler min tilhørighet truet trigges det noen drivkrefter i meg som har som funksjon å berge meg min plass i fellesskapet. Da kan jeg velge ulike strategier som for eksempel:

• Jeg kan ta på meg rollen som trenerens gode hjelper, en som rydder og ordner. På denne måten kan jeg se opptatt ut og ikke vise til de andre at jeg egentlig står utenfor fellesskapet i gruppa.
• Jeg kan ta på meg rollen som gruppas klovn eller tøysekopp. Den som kommer med vitser og skaper litt sånn sprell. 
• Jeg kan gjøre meg stor, sterk, tøff og skummel. Du kødder ikke med meg for da… 
• Jeg slenge rundt meg med kallenavn og stygge ord. For det er også en rolle som beskytter meg og min plass. 
• En annen strategi jeg kan velge er å finne meg et annet fellesskap. Gjør det til mitt fellesskap med et tydelig skille mellom oss som er innafor og de som er utafor. Dette handler ofte ikke om at jeg ikke egentlig vil ha andre inn, det er bare at jeg er redd for at hvis andre kommer inn i vårt fellesskap, så ender jeg opp med å stå alene igjen. Denne frykten for å falle utenfor, og det sterke behovet for å tilhøre fellesskapet gjør at vi noen ganger blir med i fellesskap som holder på med ting som vi egentlig ikke tror på eller står for bare fordi vi er redde for å falle utenfor. 
• Slike fellesskap kan vi kalle «Bare gjør sånn som vi gjør» -fellesskap.
• Eksempler på slike fellesskap kan være at man blir med i en gjeng som holder på med uartige aktiviteter som kallenavn, mobbadferd eller krenkelser mot andre. Jeg vet det er galt, men samholdet trekker meg dit. For eksempel er baksnakking en sånn typisk ting. Det skaper en fellesskapsfølelse å bli med på det. 

Vi ønsker at idretten skal være et positivt «Bli med på det vi gjør» miljø. Turn, fotball, svømming, klatring og mye mer. Det er her idretten kan ha mye å by på når det gjelder å finne et positivt fellesskap å tilhøre.

Helt konkrete forslag og ideer finner dere her:

Hvilke ulike ferdigheter må barn og unge ha for å lykkes sammen?