Steg 2: Normflyttende tendenser

Innhold

Kjennetegn
Risikofaktorer
Verktøy og tiltak
Praktisk eksempler

Kjennetegn

I barnehagen og gjennom hele skoleløpet har vi å gjøre med grupper av barn i vekst og utvikling. En naturlig del av det å være i vekst og utvikling, er å i perioder utforske og utfordre etablerte grenser, normer og regler.

At den unge og oppvoksende generasjonen utforsker, stiller spørsmål ved og er kritisk til etablerte virkelighetsoppfatninger og kulturelle grenser, er et sunnhetstegn. Det er en nødvendighet i barnas sosialiseringsprosess, og i danningsprosessen, som fører til at de som den oppvoksende generasjonen blir i stand til å ta ansvar for samfunnet vårt og videreutvikle det.

Alternativet ville vært at barna ukritisk tok det for gitt at alt de ble fortalt og formant av sine oppdragere var det eneste riktige, uten å stille spørsmål eller gjøre opprør.

Når barna utfordrer etablerte grenser og normer er det flere ting som skjer:

Barna krever å få være med på etableringen av hvor og hvordan grensene og normene skal gjelde. (De skal jo ta over denne funksjonen som voksne).
Man stedfester hvor grensene går.
Man åpner opp for refleksjon rundt de gjeldene reglene og normene.
Man åpner opp for refleksjoner rundt toleranse, tanker om likestilling og likeverd, solidaritet og inkludering i et mangfoldig fellesskap når normene virker marginaliserende.
Samfunnet utvikles.

I perioder hvor barna utfordrer normer og grenser mer enn andre, preges ofte barnegruppa av mer uro og konflikter. Man opplever at grenser og regler tøyes, det oppstår oftere konflikter og det er mye som rører seg i barnegruppa.

Å være på steg 2 i trappa er både forventet og normalt

Når barn og unge utfordrer grenser, tøyer grenser og stiller spørsmål, orienterer de seg i verden. De forsøker å orientere seg i en ukjent verden, som de skal vokse seg inn i. De lærer seg om hvor grenser går, om relasjoner, om sin plass i verden, andres plass i verden og om hvordan verden som omgir dem virker og er.

Vår jobb som voksne er å veilede, vise vei, sette grenser og bidra i denne orienteringsprosessen. Vi er til stede og sier:

«I slike situasjoner bruker vi å gjøre sånn og sånn…».
«Når dette skjer, bruker vi å tenke sånn…».
«Stopp, slik gjør vi ikke!».
«Dette skjedde ja. Hvordan reagerte han da? Hva tenker du er lurt neste gang?».

Vi er tilstede med veiledning, støtte og grenser. Denne veiledningen er et samarbeid mellom barnehagen og skolen, foreldrene og andre viktige voksenroller i barnas oppvekstmiljø.

Den autoritative voksne, som utøver god og omsorgsfull kontroll og veiledning er kanskje den viktigste forebyggende faktoren for å forhindre at de normflyttende tendensene utvikles til å bli en normalisering av normbrytende atferd, som fører oss til steg 3 i trappa.

Når vi veileder, støtter og setter grenser for barn og unge som tøyer og tester grenser, markerer vi hva som er innenfor og hva som er utenfor. Vi tegner opp grensene for normene som gjelder. Normer er uskrevne regler. En grunnleggende regel om regler, er at de ikke kan finnes dersom man ikke markerer hvor grensen går. Dersom grensen ikke finnes eller markeres, kan ikke regelen finnes. Slik er det også med normer, og det er derfor at vår rolle som tilstedeværende, veiledende og ledende er så viktig.

Mangler de nødvendige trygge og romslige rammene, med tydelige og veiledende voksne, risikerer vi at det som var testing og tøying av grenser utvikler seg til en normalisering av normbrytende atferd. Vi tar da steget opp til steg 3 i trappa.

Risikofaktorer

Det kan være flere årsaker til at vi tar steget opp fra steg 2 til steg 3.

Vi oppfyller ikke veilederrollen vår fordi vi ikke forstår at vi skulle tatt den.
Vi synes ikke det er så viktig å sette grenser. Barn og ungdom må få være barn og ungdom.
Vi har ulike toleransegrenser og markerer grensene ulikt.
Vi jobber ikke med felles forståelse og felles praksis.
Vi er ikke tilstede, som for eksempel på skolebussen, i sosiale medier eller på ettermiddagstid.
Vi har en ettergivende eller autoritær lederstil.
Fellesskapet er ikke trygt og godt, og oppfyller ikke behovene vi har for tilhørighet, trygghet, forutsigbarhet, variasjon og mangfold og opplevelsen av mening.
Vi opplever å ikke strekke til.
Vi leder ikke gruppa.
Det mangler trygge og gode relasjoner mellom de voksne og barna/ ungdommen.
Vi har et negativt syn på barn og unge i vekst og utvikling.
Høyt sykefravær og mye bruk av vikarer.
Hyppige bytter av faste voksne i barnehagen eller kontaktlærere på skolen.
Opplevelsen av lite ressurser.
De voksne er uenig og samarbeider dårlig.

Det kan finnes mange grunner og risikofaktorer. Resultatet er at vi tar steget opp i trappa.